Hei på deg! Tuva heter jeg.

Jeg bor på Jeløya i Moss – en avlang liten perle i Oslofjorden. Da jeg kom til øya første gang, kjente jeg umiddelbart at dette var hjemme: åkre, turstier, hester, fugler og sjø så langt øyet rekker. Her kjente jeg på fysisk frihet, og i tillegg gangavstand til jobben min som stolt idrettspedagog i rehabilitering, hvor jeg hjelper mennesker å skape mer mening i livet sitt.

Men de siste årene har jeg kjent på noe annet: en gradvis mangel på psykisk frihet. Tiden strekker ikke til..

Jeg mistet følelsen av kontroll i hverdagskarusellen, samtidig som prisene på det meste steg i samfunnet og kravene rundt meg økte. Hverdagen ble en knute av «prosjekter»: være nok aktiv, sove godt, håndtere stress, spise bedre, støtte relasjonene mine — og alt det praktiske som aldri tar slutt. Etter hvert kjente jeg at jeg ikke lenger hadde plass til det som faktisk betydde noe.

Uten at jeg merket det med én gang, begynte jeg å velge bort det som er viktig for meg. Planter, interiørdesign, kreativitet, hester, spontanitet, reising og lengre treningsøkter. Til og med drømmen om høner i hagen havnet i en mental skuff.

Så kom høsten 2025, og beskjeden jeg fryktet: arbeidsplassen min skal legges ned. Hjertet sank helt ned i tærne. Like langt ned sank også ønsket om å utvide familien. Hvordan kan jeg skape plass til mer, når det ikke engang er plass til det jeg allerede har? Og hvordan skulle jeg finne en jobb som både gir mening, god økonomi og fleksibilitet?

Folk rundt meg sa:

«Ja, nå må du bare pendle som alle andre.». «Sånn er det, alle må tåle det, selv om man ikke liker det.» Jeg kjente på ensomhet og skam i denne «du må tåle det»-mentaliteten. Det føltes ikke riktig for meg, men det var også skummelt å erkjenne det — for hva er egentlig alternativet?

Som så mange ganger før, unngikk jeg ubehaget og flyktet inn i Instagram for å se på morsomme hundevideoer, bare for et øyeblikks pause — etter faktisk å ha hatt to måneder uten appen for å skape mer tid. Plutselig dukket det opp en profil som skrev:

«Du trenger ikke tåle 08–16.»

«Det er lov å ønske seg noe annet.»

Jeg stoppet. Ordene traff noe i meg. Ensomheten slapp litt, men jeg var fortsatt skeptisk.

Videre leste jeg om en forretningsmodell jeg aldri hadde hørt om: High Ticket Affiliate Network Marketing. Hjemme-kontor. Jobbe 1–3 timer om dagen. Velge ferien din når du vil. Bedre økonomi. Den indre kritikeren min reagerte umiddelbart og skrek:

«Det går ikke, det er for godt til å være sant!»

«Du har aldri gjort noe sånt før.»

«Du har ikke råd.»

Vanligvis pleier den stemmen å vinne, men denne gangen gjorde jeg noe annerledes. Jeg tenkte på drømmen om et liv med mer tid, muligheten til å utvide familien, jobbe mindre, og kanskje til og med ha de hønene i hagen. Den drømmen måtte få skinne sterkere enn frykten. For denne hverdagskarusellen ville jeg av, og det er ingen andre enn meg som kan trykke på stoppknappen.

For livet kommer sjelden med et smertefritt alternativ. Enten gjør det vondt å bli i noe som ikke fungerer — eller så velger du å tåle ubehaget som følger med å skape noe bedre.

Jeg valgte det siste.